Norgespris på strøm ble innført i 2025 med et tydelig mål: å redusere strømregningen for folk flest og gi husholdninger med dårlig råd større forutsigbarhet.

Men Norgespris løser ikke det grunnleggende problemet. Tvert imot kan ordningen skape noen ganske interessante paradokser.

Først skapte vi problemet – så subsidierer vi det

En viktig årsak til de høye og mer volatile strømprisene i Norge er den sterke tilknytningen til det europeiske kraftmarkedet. Gjennom kraftutveksling med Europa blir norske strømpriser i større grad påvirket av prisnivået i resten av Nord-Europa.

Dette er ikke noe som bare har skjedd av seg selv. Det er resultatet av politiske valg over flere år, der blant andre Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har vært pådrivere for økt kraftutveksling og sterkere integrasjon med det europeiske kraftmarkedet.

Konsekvensen har vært at norske husholdninger har fått merke langt høyere strømpriser enn tidligere.

Nå forsøker myndighetene å kompensere for dette gjennom Norgespris og store statlige subsidier. Det kan sammenlignes med å pisse i buksa: Det blir varmt og behagelig på kort sikt, men det løser ikke det underliggende problemet.

Vi bruker altså store summer på å subsidiere en strømpris som i stor grad er et resultat av politiske beslutninger. Pengene kunne alternativt vært brukt på andre offentlige tjenester eller tiltak som faktisk reduserer energibehovet.

En ordning som favoriserer høyt strømforbruk?

Norgespris gjelder for et strømforbruk på inntil 5000 kWh per måned. For en vanlig husholdning er dette et svært høyt forbruk.

Det betyr at ordningen i kroner og øre gir størst utslag for dem som faktisk bruker mye strøm.

Og hvem bruker mest strøm?

Det kan være store eneboliger med mange kvadratmeter som skal varmes opp, boliger med boblebad, oppvarmet oppkjørsel eller andre energikrevende installasjoner. Samtidig kan en liten leilighet der beboeren har dårlig råd, ha et langt lavere strømforbruk og dermed få mindre igjen i kroner på ordningen.

Dermed oppstår et paradoks: En ordning som er ment å hjelpe «folk flest» kan samtidig gi størst økonomisk gevinst til dem som har høyest strømforbruk.

Er det virkelig dette Arbeiderpartiet ønsket med Norgespris? Neppe.

Men det er likevel en konsekvens av hvordan ordningen er utformet.

Norgespris subsidierer også elbillading

Et annet paradoks er at Norgespris også gjelder strøm som brukes til lading av elektriske biler.

Da er spørsmålet: Hvem er det som i størst grad har råd til å kjøpe ny elbil?

Det er neppe minstepensjonisten, den uføre eller personen som er avhengig av sosialhjelp.

Elbilen er allerede langt billigere å kjøre enn mange fossile biler når man ser på energikostnadene. Likevel subsidierer staten nå også strømmen som brukes til å lade disse bilene gjennom Norgespris.

Det betyr at en husholdning med én eller to elbiler kan få en betydelig del av energiforbruket sitt subsidiert.

Samtidig hører vi stadig om hvor mye strømregningen har økt.

Men dersom en husholdning tidligere brukte relativt lite strøm og nå i tillegg skal lade én eller to biler hver dag, er det kanskje ikke så overraskende at strømforbruket øker.

Et litt flåsete, men relevant spørsmål blir derfor:

Hvem kjører en gammel dieselbil i dag?

Det er neppe de som har aller best råd til å kjøpe ny bil.

Norgespris gir heller ikke nødvendigvis mer energieffektivisering

Et annet problem er insentivene.

Når strømmen blir billigere for forbrukeren, blir det mindre økonomisk interessant å redusere strømforbruket. Hvorfor investere i energieffektivisering hvis strømmen uansett er subsidiert?

Det er derfor interessant at det rapporteres om økt strømforbruk blant husholdninger som har Norgespris.

Et konkret eksempel er økt salg av boblebad etter innføringen av ordningen. Det er sikkert gode nyheter for boblebadbransjen, men det er vanskelig å se hvordan økt bruk av energikrevende produkter skal bidra til lavere samlet strømforbruk.

Her oppstår enda et paradoks:

Vi ønsker å bruke mindre strøm, samtidig som vi gjør det billigere å bruke mer av den.

Og så har vi solcellene

Her kommer kanskje den morsomste karamellen til slutt.

Norgespris kan også gi svært spesielle incentiver for husholdninger som har solcelleanlegg.

Hvis du kan kjøpe strøm til en fast, subsidiert pris og samtidig selge egenprodusert strøm når markedsprisen er høy, kan det i enkelte situasjoner bli mer lønnsomt å selge strømmen på dagtid og kjøpe billigere strøm tilbake senere.

For eksempel kan en solcelleeier selge overskuddsstrøm når strømprisen er høy på dagtid, og heller lade elbilen om natten når strømmen er billigere.

Samfunnsøkonomisk er dette et merkelig signal.

Vi ønsker egentlig at egenprodusert strøm skal brukes mest mulig lokalt og effektivt. Likevel kan regelverket gjøre det mer lønnsomt å selge strømmen når den er dyr og kjøpe strøm tilbake når den er billig.

Og igjen kan man stille det samme spørsmålet:

Er det først og fremst husholdninger med dårlig råd som har råd til å investere i solcelleanlegg?

Et politisk plaster på et politisk sår

Norgespris kan selvfølgelig være en god ordning for den enkelte husholdning. For mange vil en fast og forutsigbar strømpris være attraktiv, særlig i perioder med høye strømpriser.

Problemet er at ordningen ikke løser årsaken til de høye prisene.

I stedet for å ta tak i de grunnleggende utfordringene i kraftpolitikken, bruker vi milliarder på å gjøre konsekvensene av politikken mindre smertefulle for forbrukerne.

Samtidig kan ordningen gi størst gevinst til dem som bruker mest strøm, den kan redusere insentivet til energieffektivisering, og den kan skape merkelige incentiver for både elbillading og solcelleproduksjon.

Det er derfor grunn til å stille et enkelt spørsmål:

Er Norgespris egentlig en løsning på strømproblemet – eller er det bare en dyr måte å gjøre konsekvensene av problemet litt mindre synlige på?

Det er kanskje det største paradokset av dem alle.